Tovinger (mygg & fluer)

Les mine tidligere innlegg om insekter:

Ametabol & Hemimetabol

Holometabol

Biller

Sommerfugler

Tovinger (Diptera)
Tovingene er en av de artsrikeste insektordenene, og antall tovinger øker i forhold til andre insektordener i arktiske strøk. De er veldig spesialisere, første vingepar er flyvinger, mens det andre vingeparet er omdannet til svingkøller. Disse fungerer som balanseorganer under flyving. I Norge finnes det 3 955 kjente arter.

Mygg (Nematocera)


Stankelbein (Tipulidae)

De største (finnes også små representanter) og mest primitive tovingene. Kroppen er slank, og hodet er snuteformet. Imago lever av nektar. Bakbeina er to og en halv ganger lenger enn kroppen. Man skulle kanskje tro at med de beina skulle de være rake løpere. Men sannheten er at de så vidt kan gå, og langt mindre løpe. Beina kastes lett om det blir angrepet. Det finnes 93 kjente arter i Norge.

Stikkemygg (Culicidae)
Stikkemyggene kjennes først og fremst på de lange beina, og at de har skjell langs årene i vingene. Hunnene hos de fleste artene suger blod fra varmblodige dyr som brukes i utviklingen av eggene. Hannen suger fra forskjellige planter. Stikkemygg er i visse deler av verden ansvarlig for overføringen av bland annet malaria og gul feber. Malaria var vanlig i Norge fram til 1800-tallet, selv om malariamyggen (Anopheles maculipennis) fortsatt finnes i Norge, har den i dag ingen betydning som sykdomsoverfører. Det finnes 38 kjente arter i Norge.

Hårmygg (Bibionidae)
Disse er relativt store og kraftige og har store fasettøyne. Kan forveksles med fluer. De kjennes lett på de korte antenne festet nedenfor øynene. Disse myggene er spesielt tilpasset den nordlige halvkule. De kan opptre i store svermer. Fungere antagelig som et pollineringsinsekt. Det finnes syv kjente arter i Norge.

Hærmygg (Sciaridae)
Navnet har de fått fordi noen enkelte slekters opptreden. Under masseopptreden vandrer larvene i tog. Årsaken til vandringene er ukjent. Det antydes at de er på vandring for å finne et sted å forpuppe seg. Det har vært knyttet mye overtro til disse vandringene. De skulle varsle om krig eller bringe lykke. Det er kjent ca 66 arter i Norge.


Fjærmygg (Chironomidae)
Disse er en av de tallrikeste tovingefamiliene. Imago kjennes lett på det pukkelformete bryster som kan skjule hodet når en  ser myggen ovenfra, og på hannens fjærformete antenner. Det er bare å ta det med ro, her finnes ingen blodsugende. Imagoens munndeler er veldig redusert og de tar sjelden til seg næring. Noen fjærmygglarver har hemoglobin slik at den kan ta opp oksygen gjennom huden. Bunnfaunaen på store dyp domineres av fjærmygglarver, som spiller en viktig rolle som fiskeføde. Noen arter lager rør eller ganger i mudderet. Disse brukes som forurensningsindikatorer. Det finnes 450 kjente Norske arter.


Knott (Simuliidae)
Knott minner i kroppsform om fluer, med den flerleddete antennen røper at den er en mygg. Munndelene er hos begge kjønn lik stikkemyggens bare kortere. Hunnene suger blod, og stikker kraftigere en mygg. Store angrep på husdyr kan forårsake forgiftning og død på grunn av spyttet som sprøytes inn. Hannen lever av pollen og nektar. Larvene spiller en viktig rolle som føde, særlig bland laksefisk. Det finnes femti kjente arter i Norge.


Gallemygg (cecidomyiidae)
Dette er en stor men lite utforsket familie. antall arter er anslått til bortimot 500 i Norge, men at bare en femtedel er kjent. Det er små mygg. Vingene er relativt brede med tre lengderibber uten tverrårer. De er dårlige flygere og spres oftest med vinden. Navnet henspeiler at flertallet av artene danner galler. Hver art på sin spesifikk vertplansete.                                                                                                                                                               



Laverestående fluer (Orthorrhapha)

Klegg (Tabanidae)
Dette er kjempene innenfor blodsugende insekter. De er sol og varmeelskende som angriper større varmblodige dyr. De har store fasettøyne som dekker mesteparten av hodet. Det er også her bare hunnen som suger blod. Hunnen hos kleggen angriper alt fra husdyr til villdyr. (ett sted mellom der er mennesker). Ei ku kan på en god sommerdag miste opptil en liter blod. Kleggen har gått tilbake de siste årene. Oppdyrking, tørrlegging, erosjon og andre forandringer har påvirket kleggfaunaen. Klegg kan antakelig overføre sykdommer som tularemi og miltbrann. Fra Afrika er det kjent at klegg kan overføre sykdom, bland annet rundormen Loa Loa. Det finnes 37 kjente arter i Norge,

Rovfluer (Asilidae)
Dette er gjerne kraftige store fluer med relativ slank bakkropp. Øynene er store og munnen er en kraftig stikke.sugemunn. Mange kan fange bytter i luften. De oppfatter lett bevegelser, men har dårlig detaljsyn. De angriper derfor alt som rører seg. Andre sitter på lur og kaster seg fram når de er i nærheten. Hodet har kraftige hårbørster som holder sprellende bytter på avstand fra øynene. De stive hårene på beina hjelper til med å holde byttet fast. Byttet suges ut til et tomt skall. Det finnes 23 kjente arter i Norge.

Humlefluer (Bombyliidae)
Disse minner selvsagt om humler. De er relativt store fluer med lange vinger som i hvile holdes rett ut. De fleste er hårete om med lange tynne bein. De er gode flygere. Noen arter har lang sugesnabel. Larvene er parasitter på andre insekter, spesielt bier og veps. Eggene legges nær vertens bol, og larvene kryper inn og forsyner seg av både vertens matlager og vertens larver. Det finnes tolv kjente norske arter.



Høyerestående fluer (Cyclorrhapha)

Blomsterfluer (Syrphidae)

Disse fluene er relativt store og ganske så fargerike. Oftest i gult og svart. De kan derfor ofte minne om stikkeveks, bier eller humler. De er gode flygere, og vingene beveger seg så raskt at de nesten ikke kan sees. Blomsterfluene er hyppige blomsterbesøkende og viktige pollinatorer. Larvene kan leve som rovdyr i maurtuer, humle eller vepsebol, men også dødt organisk materialet. Det finnes 290 kjente arter i Norge.

Husfluer (Muscidae)
Den mest kjente arten i denne familien er husflua (Musca domestica). Den har vært knyttet til menneskene fra de tidligste tider. Den stammer antakelig fra tropene, men er nå utbredt over hele verden. Flua kan bare ta til seg flytende næring. Fordøyeksesvæsker som kommer ut gjennom snabelen, inneholder enzymer som bryter ned  og løser opp stoffer som fluen så suger i seg. Det er denne vekslende spytte sugingen som gjør de til smittespredere. De kan slå seg ned å alt som er spiselig, og eventuelle smittestoffer som de har fått på seg blir utskilt igjen ved neste måltid. I tillegg til snabelen kan også de hårete fotputene ha smittestoffer på seg. Det er kjent 290 arter av husfluefamilien i Norge.

Snyltefluer (Tachinidae)
Disse er små til middels store fluer, gjerne mørke og med stive hår på kroppen. De voksne fluene er blomsterbesøkende og lever av nektar, larvene derimot utvikler seg i andre insekter eller andre leddyr. Snyltefluene angriper oftest sommerfugllarver, men ingen insektordener med store larver går fri for angrep. Verten dør ikke før snyltefluen forpupper seg. Det finnes 190 kjente arter i Norge.


Spyfluer (Calliphoridae)
Dette er en stor familie av forskjellig utseende. Til familien hører mange av våres vanlige fluearter. Felles for dem alle er at larvene utvikler seg i dyrisk materialet. Noen i levende, men de fleste i døde. De voksne spyfluene lever av nektar og andre sukkerholdige væsker. Det finnes 45 kjente arter i Norge.





Kjøttfluer (Sarcophagidae)
Omfatter mange arter med variabele størrelser. Larvene utvikles i råtnende, dyrisk materiale. Eggene klekkes i mordyret, og kjøttfluene føder mange størrelser samtidig. Larvene løser opp kjøttet så raskt at de ville stå i fare for å drukne om de ikke hadde flyteorganer. Det finnes 51 kjente arter i Norge.




Bremser (Oestridae)

Ordet brems brukes gjerne som en fellesbetegnelse på en del arter der larvene lever som innvendige parasitter i pattedyr. Fluene er store og sterkt hårete og likner humler. Munndelene er rudimentære, og imago tar ikke næring til seg. Larvene er nokså runde i formen og utstyrt med en rekke pigger som de hjelper seg med når de beveger seg i vertsdyrets vev. Eggene festes på hårene på utsiden av vertsdyret, etter noen dager klekker eggene til larver som borer seg igjennom huden og vandrer i kroppen opp til ryggsiden og bakover. De søker ut mot huden, og blir kapslet inn i en såkalt værbyll. Luft får den via hull den er laget i vertens hud. Sent på våren, når larven er helt utviklet, presser den seg ut igjennom hullet og forpupper seg i jorden. En rein kan ha opptil 1000 slike reinbremser (Oedemagena tarandi). Til bremser hører også rein-neseflua (Cephenomyia trompe). den sprøyter larvene sine opp i reinens neseåpning, og larvene går til bihulene eller svelget. Larvene fører til blødninger og hevelser i slimhinnen, og kan forårsake kvelning hos verten. Larvene fører til store smerter, og eldre, erfarne dyr prøver å unngå at bresen får anledning til å plassere eggene i nesehulen. Det finnes fem kjente arter i Norge.

Magebremser (Gasterophilidae)
Hestebremsen (Gasterophilus intestinalis) utvikler seg i hestens mage, og kalles ofte for magebrems. Eggene festes på hestens hår, først og fremst på frambeina. Det tar da kort tid før larvene er ferdig utviklet i egget, men det skal både fuktighet og friksjon til for at eggene skal klekke. Dette skjer når hesten slikker seg. Larvene kommer inn i munnen, borer seg inn i tunga og oppholder seg en stund under tungehuden. Etter et kort opphold i svelget vandrer de ned i magen og fester seg til mageveggen. Store mengder kan forårsake fordøyelsesforstyrrelser og framkalle fortykkelse i mageslimhinnen, Etter 10 måneder slipper larven taket og føres ut med ekskrementene.


Minerfluer (Agromyzidae)
Disse har spesialisert seg fullstendig til plantekost. Fluen er som regel svarte meg gule flekker. Eggene legges blant annet på blad, deretter graver larvene ganger (minerer) under overflaten. Hver art banner et mer eller mindre karakteristisk mønster i bladverket. Det finnes 178 kjente arter i Norge.



Lusfluer (Hippoboscidae)
Disse fluene er ektoparasitter (utvendige) på fugl og pattedyr. Vingene er ofte redusert eller mangler helt, mens klørne er utformet til å gi godt feste i hår eller fjær. Kroppen er avflatet, og munndelene stikkende/sugende. Både hannen og hunnen suger blod. Det finnes åtte kjente arter i Norge.

Hilsen Louis Wibe

leder av Reach Out And Touch

Future, Animals, Climate, Earth,