Her kan du lese poesi skrevet for/av roat:FACE
Tusen tomme sjelers gang
Tusen tomme sjelers gang
Tusen tomme sjelers gang gjennom korridorer av tomhet,
bygd på hjerteløse premisser og av griskhetens menn;
Her vandrer sjelen fra opplevelser til øyeblikk,
frem og tilbake. Alltid på leting, aldri mett,
på evig jakt etter nytelse.
Alt det vonde er fortrengt bak masker av langstrukket blassen fryd.
Du ser ikke en gang din egen forråtnelse.
Snart tom, snart fortært.
De gode minnene, gavene, øyeblikkene;
er strukket som ett tett nett over dine handlende armer og dine en gang så sterke ben.
Lammet av forestillingen om at; slik er det, slik vil det alltid være,
har brent seg inn i dine ynkelige drømmer.
Forestillingen om at dine handlinger bare påvirker deg selv, binder deg, hindrer deg,
trekker deg ned til maktesløshet og skjødesløshet. Endeløst.
Aldri vil verden bli kvitt umoralskhet og tankløshet,
så lenge du bærer dine lyster som skjold og dine uvitenhet som sverd.
Du ser bare deg selv. Selv om ordene; at du bryr deg, stiger frem mellom latter og forfengelighet.
Selv om det lenge har kommet tårer fra din egen blindende lidelse, vil du aldri få grått nok.
Du vil aldri få klagd nok,
aldri skrevet eller skreket nok,
fordi det er noe du mangler.
Ofrer du deg noen gang noe til noe større en deg selv.
Har du evnen til å ikke bare se, men føle andres lidelse, og så gjøre noe?
Din frykt forteller deg at du ikke vet hva som skal til.
At du ikke vet hva som vil løsrive deg fra ankeret som drar deg raskere og raskere ned mot dypet av ignoranse.
Det vil du aldri kunne gjøre før du åpner øynene å ser:
at det er du selv som må kutte lenkene, ingen andre vil,
og det er deg alene som må holde pusten og prøve å svømme hele veien opp igjen til overflaten.
Og det er bare du som kan bruke alle dine siste krefter på de endeløse ensomme mil inn til land.
Den skrikende smerten river i lungene, det er enklere å bare la være.
Det er enklere å bare la seg selv bli dratt nedover og nedover til bunn .
Der apatiens fyrster har falt i ensomhet,
der de brente træres aske ikke livgir noe, der sletter med kadavere uten hud og horn, fjær og skjell, strekker deg ut i den endeløse horisonten.
Der utslutede barn og lemlestede dyr ligger side om side.
Der luften er fylt med olje, kull og gass. Der mødre hyler over sine barn i krig.
Der mordere blir hedret som helter. Der tusen tomme sjeler sluktner.
Skrevet av Louis Wibe
I dag så jeg en humle
bygd på hjerteløse premisser og av griskhetens menn;
Her vandrer sjelen fra opplevelser til øyeblikk,
frem og tilbake. Alltid på leting, aldri mett,
på evig jakt etter nytelse.
Alt det vonde er fortrengt bak masker av langstrukket blassen fryd.
Du ser ikke en gang din egen forråtnelse.
Snart tom, snart fortært.
De gode minnene, gavene, øyeblikkene;
er strukket som ett tett nett over dine handlende armer og dine en gang så sterke ben.
Lammet av forestillingen om at; slik er det, slik vil det alltid være,
har brent seg inn i dine ynkelige drømmer.
Forestillingen om at dine handlinger bare påvirker deg selv, binder deg, hindrer deg,
trekker deg ned til maktesløshet og skjødesløshet. Endeløst.
Aldri vil verden bli kvitt umoralskhet og tankløshet,
så lenge du bærer dine lyster som skjold og dine uvitenhet som sverd.
Du ser bare deg selv. Selv om ordene; at du bryr deg, stiger frem mellom latter og forfengelighet.
Selv om det lenge har kommet tårer fra din egen blindende lidelse, vil du aldri få grått nok.
Du vil aldri få klagd nok,
aldri skrevet eller skreket nok,
fordi det er noe du mangler.
Ofrer du deg noen gang noe til noe større en deg selv.
Har du evnen til å ikke bare se, men føle andres lidelse, og så gjøre noe?
Din frykt forteller deg at du ikke vet hva som skal til.
At du ikke vet hva som vil løsrive deg fra ankeret som drar deg raskere og raskere ned mot dypet av ignoranse.
Det vil du aldri kunne gjøre før du åpner øynene å ser:
at det er du selv som må kutte lenkene, ingen andre vil,
og det er deg alene som må holde pusten og prøve å svømme hele veien opp igjen til overflaten.
Og det er bare du som kan bruke alle dine siste krefter på de endeløse ensomme mil inn til land.
Den skrikende smerten river i lungene, det er enklere å bare la være.
Det er enklere å bare la seg selv bli dratt nedover og nedover til bunn .
Der apatiens fyrster har falt i ensomhet,
der de brente træres aske ikke livgir noe, der sletter med kadavere uten hud og horn, fjær og skjell, strekker deg ut i den endeløse horisonten.
Der utslutede barn og lemlestede dyr ligger side om side.
Der luften er fylt med olje, kull og gass. Der mødre hyler over sine barn i krig.
Der mordere blir hedret som helter. Der tusen tomme sjeler sluktner.
Skrevet av Louis Wibe
I dag så jeg en humle
I dag så jeg en humle...
visnet gress,
i eksos,
i ett rush av menneskeskapt stress.
Forvirret svirrer den rundt alt som kunne minne om de edle dager,
Tusenvis av trampende skritt prøver den tappert å styre unna,
Dikt av Louis Wibe
Ikke blant fargerike blomster,
grønne livgivende trær,
i frisk sunn luft,i sine naturlige omgivelser,
men blant; grå sement,visnet gress,
i eksos,
i ett rush av menneskeskapt stress.
Hit er den forvist, summende rundt på leting. Forgjeves.
da det var blomster på vært ett tun, av mange slag og av mang en mening.
Alt som ligger tilbake er en død rød plastfalske på en seng av knuste fjell og glemte skoger.
Tusenvis av trampende skritt prøver den tappert å styre unna,
helt til noen for synet av dens rustning i svart og gult,
å med uvitenhet i sinnet sender den til sinn død mellom brostein og tyggis.
Slik er livet ved stortingets kastende skygge.
Dikt av Louis Wibe
