Da jeg mistet troen på fremtiden

Dette har på alle måter vært ett merkelig år. 

Sist år startet jeg dette prosjektet, denne bloggen og de virkelig store endringene i mine tanker og handlinger. Jeg tok virkelig ett oppgjør med mine tanker og holdninger, det endte med at jeg ble veganer, dyreverner og miljøvernaktivist. Jeg håper dette året vil fortsette å forme meg i denne positive rettingen.

Jeg har ikke rukket å skrive så mye som jeg har ønsket den siste tiden. Det skyldes primært to ting; den første er universitets og familierelatert, den andre er motivasjons-relatert. Det sistnevnte har jeg lyst til å utdype.

Da jeg mistet troen på fremtiden.

Det ser mørkt ut. Selv om ting sakte men sikkert går i en riktig retning (ett skritt fram, to tilbake, tre skritt fram, ett tilbake.) er jeg redd det vil være for sent. For sent for hva? Jeg er vel bare redd for de uunngåelige konsekvensene av våre handlinger. Ikke vet jeg hundre prosent hva det vil innebære. Men en ting er jeg sikker på; det vil bli smertefullt. En slik depressiv realitet har preget meg i den siste tiden. Det har resultert i liten aktivitet det siste. Jeg måtte bruke tid på å renske opp i sinnet mitt. Hele tankeeksperimentet endte i at jeg dro på ett etterlenget eventyr.

09. januar, 2012

Jeg har tatt meg en velfortjent ferie fra mitt studium av biologi ved UMB. Hele januar har jeg fri. Det tar virkelig på. Både når det gjelder det personlige følelsesliv og andre personlige utfordringer. Men det må da vi alle stri med, likt for alle. Jeg kjente at jeg tenkte å komme meg bort, gjøre noe nytt, noe annet. Så jeg reiser til Finland. Ja, hvorfor Finland? Hvorfor reise i det hele tatt? Jeg er ikke sikker på noen av delene. jeg bare føler det er noe jeg må gjøre. Mystisk, kanskje skjebnen spiller meg ett puss. Uansett tror jeg alle trenger en miljøforandring en gang i blant. Ett eventyr. Jeg håper denne turen vil gi meg det jeg leter etter. Motivasjon, inspirasjon til veien videre. Til utallige år til på skolen, til ett anstrengt jobbmarked, til møter med krig, fattigdom og sult, til møter med lidelser for alle vesener, møter med ignoranse, skam, egoisme, klimaforandringer, vold, turbulens, FREMTIDEN. 

Fremtiden. Jeg må si at jeg er meget redd. Stresset. Det gjør meg vondt å tenke på all smerten, lidelsene og vanskelighetene. Nå ser det ut til at en verden med fred, stabilitet er over. Og jeg er ikke sikker på at dagens lærde har lært meg det som skal til for å takle fremtiden. Nå virker det ihvertfall håpløst.

Jeg kommer til å skrive ett innlegg fra eventyret mitt til Finland, Estland, Latvia og Litauen, på ett senere tidspunkt. Plutselig har jeg ikke datamaskin lenger heller (denne låner jeg av en jeg bor med). Så ikke vær så optimistisk på at det vil skje i nærmeste fremtid, selv om jeg vil forsøke. 

Lidelse

Jeg synes det er ironisk at jeg nå har endt opp med det samme problemet som Siddharta Gautama. Han reiste fra familie, rikdom og behagelige omgivelser; for å finne svar på de samme spørsmål som står ovenfor meg over 2500 år senere. Hvordan kan vår lidelse fjernes?

Jeg pakke sekken, tok med meg de gamle buddhistiske tekstene, å la ut på vandring...