Interessert?

Det er med stor bekymring jeg skriver dette innlegget, til tross for de behagelige omgivelser i mitt barndomshjem, er det mange tanker som raser igjennom mitt unge hodet. Jeg må si at jeg aldri har vært så fortvilet over hvordan vårt moderne "opplyste" samfunn er. Hva er det vi er på vei mot? Er det dette vi egentlig vil? Hva er det egentlig vi driver med? Hva er vi egentlig interessert i?

Jeg har en veldig stor tro på mennesket. Vi har alle den samme mulighet til å gjøre de utroligste ting. Utstyrt med en av naturens mest avanserte hjerner. Vi som samfunn og enkeltperson har nesten ubegripelig muligheter og makt. Vi ser på oss selv om klodens mest avanserte og betydningsfulle organisme. Vi har alle muligheten til å gjøre de godeste av ting, om vi bare har interesse for det.

Som aktiv i flere organisasjoner som på forskjellige plan prøver å gjøre denne skjøre verden til et bedre sted, føler jeg at den kollektive viljen er sterkt motarbeidende. Motarbeidende i den grad av at folk flest har valgt de mest ukonstruktive tingene i livet å bry sinn fantastiske hjerne med (om i den grad de faktisk bryr seg om noe). Folk er mer interessert i at det er salg på H&M, enn på de globale miljøproblemene. Folk bryr seg mer om å ha en rådyr pelskrage, enn på de faktiske forhold disse dyrene har levd under og at dette er følene levende vesener akkurat som oss selv. Jeg har det siste året vært mye ute på gaten for å møte folk og fortelle dem om dyrs rettigheter eller om globale klimaproblemer, jeg opplever gang på gang en motvilje til å tilegne seg ny kunnskap og nye perspektiver. De er faktisk ikke interesserte. Det er dette jeg vil kritisere. Hva er det vi faktisk er interesserte i?

Da jeg var på Karl Johann på en demonstrasjon for at Norge skulle trekke Statoil ut av tjæresand, ble jeg møtt med den frekkeste adferd, stolt i min Greenpeace-vest og noen informasjonsbrosjyrer var jeg innstilt på å bruke min fritid på å dele ut verdifull informasjon til en befolkning som jeg naivt trodde brydde seg om urettferdighet, kunnskap og fremtiden. Folk ville ikke en gang se meg i øynene da de raste forbi med en avfeiende vifting og ett nedlatende "huff". Spradende til neste butikk. Noen svarte med ett høflig men falsk - Nei, takk. Da jeg litt små frekt (men fremdeles smilende) svarte tilbake. - "Ja, for det ville virkelig skade å ta imot litt informasjon". Jeg er fult klar over at man ikke kommer igjennom med barnsligheter, men det er på tide å utfordre grunnlaget til hvilken prioriteringer vi i dagliglivet tar. Hvor mye interesse og energi koster det å ta imot en brosjyre om global oppvarming eller om hvordan dyrene har det i industrielt husdyrhold. Er vi ikke interesserte? Orker vi ikke å tenke på dette? Eller er det ikke viktig nok?

Mye av forutsetningene for å bry seg handler om personlig spirituell utvikling. Nå som vi har fjernet region fra samfunnet vårt, det vil si at det ikke lenger er en stor del av våre dagligdagse liv, er det liten åndelig utvikling.  Jeg anerkjenner at det er mange problemer tilknyttet religion, men en av de tingene som har gått tapt etter at vi forkastet Gud (i alle betydninger), er læren om å utvikle oss spirituelt. Læring og praktisering av etikk er så å si fraværende (den eneste formen for etisk læring er et gørrkjedelig halvutviklet fag gjennom skolesystemet). Vi har kastet visemennene ut på dør. Prester og andre spirituelle lederede har mistet sin betydning som rådgivere og forbilder. Hvem har erstattet dem?

Hvem skal lære oss å praktisere gode gjerninger og motivere oss til riktig handlinger. Er det opp til oss selv å tilegne oss disse kunnskape, lære oss etikk og filosofi? Er det opp til våre foreldre å lære oss hva som er rett og galt (og om alt imellom) eller må vi vente til vi tar ex.phil på universitetet før disse temaene tas opp på en ordentlig måte (da er de fleste ikke interessert, kanskje på grunn av manglende introdusering tidligere i livet.) Samtaler om filosofi, etikk og moral skulle ha vært en selvskrevet del av vårt daglige liv. Det er mange som har store kunnskaper om filosofihistorie og alle verdens kunnskap, det hjelper veldig lite ved mindre denne kunnskapen blir aktivt brukt til en konstruktiv forbedring av vår sinnstilstand, våre tanker og våre handlinger.

Det er merkelig hvordan kunnskapsnivået har økt, mens interessen og engasjementet rundt verdier, etikk og moral har dalt. Hva skal til for at vi begynner å bruke den kunnskapen vi har tilegnet oss (på en fornuftig måte)? Vi har kunnskap, men ikke visdom. Kanskje det er på tide å videreutvikle kunnskapssamfunnet til visdomsamfunnet?

Hilsen Louis Wibe